Med slukstang i fluesona

Med slukstang i fluesona-

Denne fiskeren ble tatt med buksene nede – eller med slukstang i hånda – i fluesona ved Erlinesset. Mens vi pakket utstyret i bilen, tok han en fiskepause og la slukstanga i kjerret bak seg. I stedet fiklet han med mobilen, mens han stadig kastet blikk i vår retning. Foto: Anders Stensås

Fiskesesongen 2017 er snart over. I en foreløpig oppsummering er det lett å finne mange gode opplevelser, men også noen dårlige. Dessverre.

Sommerens dårligste minne stammer fra Os og Erlia Elvelags fluefiskesone ved Erlinesset øverst i Østerdalen. Ikke fordi fisket var dårlig, men fordi vi møtte litt for mange som ikke oppførte seg som gode sportsfiskere.

Vi skjønte at noe var råttent allerede da vi krysset den gamle trebrua over Glomma. Da en fisker – la oss kalle ham ”Fisker 1” – på motsatt bredd oppdaget at vi kom, fikk han det plutselig travelt med å montere en fluestang. En slukstang lå allerede ferdig rigget ved ryggsekken hans like ved brua. Hva gjorde slukfiskerredskapen der, midt i en sone som var øremerket for fluefiske? Vi skulle få mistankene våre bekreftet litt senere.

Vi fortsatte oppover elva, og snart så vi enda en fisker foran oss. Vi kaller ham ”Fisker 2”. Da vi kom nærmere, ble han påfallende opptatt med å dekke til fiskestanga med kroppen sin. Hadde han noe å skjule? Fisket han med sluk? Ja, dekkoperasjonen feilet totalt, det var ikke vanskelig å se at han sto med slukstang og haspelsnelle i nevene.
Vi gikk videre forbi ham og satset på at vi fikk fiske i fred i fluesonas øverste del. Det fikk vi.

Etter en stund beveget vi oss nedover langs elva igjen. Vi hadde også lyst til å fiske i den fine strømmen nede ved brua. Vi hadde tross alt betalt ekstra for å få tilgang til en sone som var øremerket fluefiske. Vi håpet at ”Fisker 1” og ”Fisker 2” hadde innsett at de var tatt med buksene nede, og at de hadde lusket hjem med halen mellom bena.
Nei da, duoen hadde bare foretatt en liten rokade. ”Fisker 1” hadde nå trukket litt oppover elva. Vi kom litt brått på ham, så han rakk ikke å legge vekk slukstanga. I stedet gjorde også han et keitete forsøk på å dekke til redskapen med kroppen i det vi passerte. Nede ved brua var ”Fisker 2” i full sving – fortsatt med slukstang.

Vi ga opp fluesona for denne gang. Heldigvis fant vi vakende, huggvillig og stor fisk i den ordinære fiskesona lenger opp i vassdraget.

Dagen etter, på vei hjem etter endt langhelg, kjørte vi en siste gang nedom fluesona. Vi hadde lyst til å se om ”Fisker 1” og ”Fisker 2” var i sving igjen. Det var de ikke, men det sto en ny bil på parkeringsplassen. I det vi gikk ut på den gamle trebrua, pilte ”Fisker 3” nedover langs elvebredden. Før han forsvant i krattskogen, rakk vi å se at også han hadde slukstang og haspelsnelle i hendene.

Utlendinger? Utenlandske turister?
Ja, noen vil nok tenke den tanken, men nei, vi har ingen grunn til å tro det. Den ene fiskeren vet vi riktig nok ingen ting om. Han kan ha vært utenlandsk. I så fall er det ikke sikkert at han forsto at han fisket med ulovlig redskap i fluesona. Men hvorfor prøvde han da å skjule at han fisket med slukstang? Hm …

De to andre fiskerne snakket tydelig og klar østlandsdialekt. De hadde begge parkert de norskregistrerte bilene sine like ved det store skiltet som viste kart, soner og fiskeregler. De kan ikke ha unngått å se skiltet. Vi har også funnet identiteten til den ene av disse to – en høyskoleutdannet mann i sin beste alder. Det burde ikke være noe i veien med fatteevnen, med andre ord.

Vi har delt opplevelsene våre med områdets oppsynsmann. Han var ikke ukjent med problematikken, men sa samtidig at det var vanskelig å drive oppsyn i fluesona 24/7.
Det siste kan vi forstå, men hvis problemet med ulovlig slukfiske er så utbredt som vi opplevde det ved Erlinesset, blir det urimelig å pålegge fluefiskere en høyere pris og et strengere fang- og slippreglement enn det som gjelder ellers i området.

Skal grunneiere og fiskekortselgere som Fishspot og Inatur fortsette å markedsføre og selge visse elvestrekninger som fluesoner, må vi fluefiskere kunne stole på at fluesonene er nettopp det. Man kan ikke forvente at fluefiskere skal betale merpris for et produkt de ikke får.

Med slukstang i fluesona--2

Ved fluesona i Os og Erlia er det satt opp et stort og tydelig skilt som forklarer sonegrenser og fiskeregler. Skiltet er umulig å overse eller misforstå, med mindre man ikke forstår norsk. Eller gir blaffen. Enkelte fiskere ser ut til å gjøre nettopp det. Foto: Are

Advertisements

Siste uke ved Rynda

Oppholdet i den russiske villmarka gikk mot slutten. Etter å ha filmet og fotografert tre uker alene, skulle jeg få selskap av fotograf Yngve Ask den siste uka. Ynge driver selskapet Scanout sammen med sin kone, Ida Ask. Yngve og jeg fant raskt tonen og ble enige om at vi trengte et lagnavn. Navnet ble Funout, en blanding av Fun Flyfishing og Scanout.
Mye og kaldt vann hadde preget fisket de første uken. Nå var vanntemperaturen på vei opp og vannføringen på vei ned. Synkeliner ble byttet ut med flyteliner, og endelig var det mulig å lure laksen opp i overflaten. Alt lå til rette for at Yngve og jeg kunne få actionfylte klipp. Her er den siste uka av eventyret på Kola i bilder og film.

Siste uken på Rynda-10

En av guidene stilte villig opp da vi skulle filme kaste- og fiskesekvenser en ettermiddag. Foto: Anders Stensås

Siste uken på Rynda-2

Sola varmet og fiskerne kunne bytte ut boblejakka med fiskeskjorta. Foto: Anders Stensås

Siste uken på Rynda-8

En stor reinflokk krysser elven Rynda nedenfor Sea Pool. Foto: Yngve Ask

Siste uken på Rynda-3

Guiden Gena og fiskeren Phil fra England viser frem en sølvblank laks. Camphunden Grey lurer på om fisken kan spises. Foto: Anders Stensås

Siste uken på Rynda-4

Ett og annet uhell skjedde langs elva. I dette tilfellet klarte en av guidene å fjerne kroken, men campen hadde også en egen lege som tok seg av skader og sykdom. Foto: Anders Stensås

Siste uken på Rynda-6

Det var et rikt dyre- og fugleliv rundt campen. Her var en stor reinflokk på besøk. Foto: Anders Stensås

Siste uken på Rynda-5

Sue og guiden ”Kola Middel” landet en fisk på 8,6 kilo i den lille elven Zolotaya. Foto: Anders Stensås

Siste uken på Rynda-7

Guiden Jura får de siste instruksene før filmingen begynner. Foto: Yngve Ask

Siste uken på Rynda-9

Laksen er avkroket og klar for gjenutsetting. Foto: Yngve Ask

Siste uken på Rynda

Zolotaya er en intim og spennende elv. Her befinner vi oss i den øverste delen av elva. Foto: Anders Stensås

Siste uken på Rynda-11

Innimellom filming og fotografering var det godt å legge inn noen pauser med Cola og Snickers. Foto: Anders Stensås

Den første fluelaksen

Den første fluelaksen-3

En stor Willy Gunn ble for fristende for laksen på 86 centimeter. Foto: Anders Stensås

Helikopteret suste over den russiske tundraen med nye gjester, og jeg var på vei tilbake til Rynda-campen etter noen dager i Murmansk. Nå hadde det livløse fjellandskapet våknet for fullt. Gråbrun og død vegetasjon var blitt frodig og irrende grønn på noen få dager. Fra helikopteret fikk vi se elven Rynda – denne gangen med mindre vann, men fremdeles langt over normal vannføring. Meldingene fra campledelsen hadde løftet stemningen i helikopteret. Fisket hadde blitt bedre. Betraktelig bedre.

Den første fluelaks

Solen varmet og det livløse fjellandskapet hadde gått over i full blomst. Foto: Anders Stensås

Den første fluelaks-2

Christopher Fagan med bøyd stang, og det allerede etter noen få kast. Foto: Anders Stensås

Den første dagen ble jeg fløyet ut med veteranen Christopher Fagan. Briten var ved Rynda for tyvende gang, og det tok ikke lang tid før stanga hans sto i full bøy. På tre timer landet Fagan tre lakser og mistet én. Nå var det deilig å være norsk fotograf i den russiske villmarken, endelig fikk jeg de actionfylte videoklippene jeg hadde drømt om. Det var bare én ting som manglet – det hadde jo vært gøy å ta sin første laks på flue.

Den første fluelaks-3

Fagan og den russiske guiden Zhenya med flott fangst. Foto: Anders Stensås

Den første fluelaksen

Min aller første laks på fluestang! Og det på tørrflue! Foto: Anders Stensås

Da gjestene takket nei til å fiske etter middag, grep jeg sjansen. Jeg monterte enhåndsstanga, satte på en Bomber og ruslet den to minutter lange turen ned til elva. Jeg vippet flua ut i elva og gjorde meg klar til det første kastet. Flua landet på vannoverflaten og det tok ikke lang tid før en laks tok den. Tilslaget satt, og fisken satte fart oppstrøms. Etter et luftsprang føyk den ut av hølen. Jeg fulgte etter så raskt jeg kunne. Til slutt fikk jeg landet den et godt stykke lenger ned i elva. Fisken ble anslått til et sted mellom 2 og 2,5 kilo. Ingen kjempe, men en flott opplevelse. Min første laks på fluestang! Og det på tørrflue!

Den første fluelaksen-2

Denne fisken lot seg provosere av en stor Willy Gunn. Foto: Anders Stensås

Kvelden før gjestene skulle forlate campen fikk jeg muligheten igjen, denne gangen på en ny plass som raskt viste seg å være full av fisk. Først landet jeg en fisk på rundt tre kilo. Drøye 20 minutter senere strammet linen seg på ny. Etter noen rolige og tunge utras fikk jeg en følelse av at det var en større fisk. Det viste seg å være riktig. Den ble landet og målt til 86 centimeter, noe som skulle gi en anslått vekt på rundt 6,5 kilo. Soleklar ny pers. På vei tilbake til campen møtte jeg på en av de russiske guidene. Jeg viste han bilder av fiskene og han mente dette måtte feires. Dermed ble det en lang kveld med god stemning og russisk vodka.

Her kan du se filmen fra Rynda uke 27:

Kastet ut av militæret

Kastet ut av militæret --4

Da det russiske forsvaret ikke ville ha en norsk campfotograf i sitt øvelsesområde, ble jeg flyttet til denne spartanske hytta langt inne på vidda. Foto: Anders Stensås

Etter en trøblete førsteuke med kaldvær og flom, hadde jeg store forventinger til den andre uka ved elven Rynda på Kola-halvøya. Det skulle ikke gå helt etter planen.
Det russiske militæret hadde planlagt en øvelse nær campen, og i denne perioden ønsket de ikke utenlandske statsborgere i området. Campledelsen hadde tatt sine forholdsregler. Det var kun solgt fiskeplasser til russiske gjester denne uken, og det var sendt en formell søknad om å få beholde den norske fotografen i campen. Kort tid før øvelsen fikk vi vite at søknaden var avslått – jeg måtte vekk.

Kastet ut av militæret --6

Den selskapssyke katten syntes det var stor stas med besøk ute i ødemarka. Det russiske parets hund var av den mer reserverte typen. Foto: Anders Stensås

I all hast ble jeg flydd til en hytte utenfor den militære sonen. Jeg rakk å pakke med meg nødvendig klær og fiskeutstyr, det skulle angivelig være godt gjedde- og ørretfiske i området. Med meg fikk jeg en russisk guide og selverklært ”livvakt”. Etter en helikoptertur på 20 minutter landet vi utenfor en ganske spartansk hytte. Helikopteret ble tømt for bagasje, og to vodkaflasker ble levert til husvertene, et eldre russisk par.
Selv om hytta var enkel og standard og hygieniske forhold så som så, fikk vi en varm velkomst. Så som så ble det også med kommunikasjonen. Det eldre paret forsto ikke ett ord engelsk, og guiden var heller ingen kløpper i fremmedspråk. Han tolket så godt han kunne, og i tillegg tok vi litt kropps- og fingerspråk til hjelp. Det eldre ekteparet var åpenbart opptatt av at jeg skulle spise nok – de pekte på maten og på magen min flere ganger hver dag.

Kastet ut av militæret --3

En enkel hylle fungerte som ”kjøleskap”. Der lå restene fra tidligere måltider sammen med råvarer det ennå ikke var laget mat av. Foto: Anders Stensås

Selv om boforholdene ikke var all verden, ble det oppveid av store forventninger til fisket. Foran hytta lå det en stor innsjø, og noen 100 meter bak hytta lå det en elv. Den gamle mannen fortalte om enorme ørreter han hadde tatt på garn i området, og under oppholdet fikk vi servert rødt og saftig kjøtt fra en ørret av solid størrelse.

Kastet ut av militæret -

Kjøkkenet var av den enkle typen. En gassdrevet komfyr var eneste tekniske installasjon. Vann måtte hentes ute. Foto: Anders Stensås

Kastet ut av militæret --2

Den russiske guiden og jeg delte dette soverommet. Foto: Anders Stensås

Dessverre var både elv og innsjø flomstore etter sen snøsmelting. Jeg gjorde flere forsøk med fluestanga, men så ikke snurten av fisk. Men én stor opplevelse fikk vi med oss: På vei ned til elva en formiddag, kom det plutselig en bjørn ut av krattet 30 meter foran oss. Før jeg rakk å få opp kameraet, forsvant bjørnen den ene veien og ”livvakten” den andre. Det hele var over på fire-fem sekunder, og jeg sto igjen med gåsehud og ganske så høy puls.

Kastet ut av militæret --5

Den nærliggende elva så spennende ut, men var dessverre så flomstor at den gikk langt inn i krattskogen. Selv om det var den siste uken i juni, lå snøfondene fortsatt langs bredden. Foto: Anders Stensås

Etter fire netter og like mange fiskeløse dager i den spartanske hytta begynte jeg og guiden å få nok. Med en satellittelefon fikk vi kontakt med campsjefen som forsto situasjonen. Dagen etter ble vi hentet ut. Jeg ble fløyet til Murmansk for noen dager, mens min russiske venn kunne dra tilbake til campen. På hotellrommet i Murmansk fikk jeg rapporter om at værforholdene og fisket bedret seg dag for dag. Nå kunne jeg nesten ikke vente med å komme tilbake til elven Rynda.

Første møte med Rynda

Første møte med Rynda_-7

Vladimir viser frem fangsten, mens jeg fotograferer og filmer. Foto: Anders Stensås

Dagen etter eksamen og fullført videregående skole satte jeg meg på flyet fra Oslo til Kirkenes. Jeg var på vei til Kolahalvøya, nærmere bestemt til elven Rynda – et eldorado for laksefiske. Der skulle jeg fotografere og filme for Atlantic Salmon Reserve i fire uker.

Første møte med Rynda_

Dette var synet som møtte oss da vi ankom Rynda Lodge. Foto: Anders Stensås

Fra Kirkenes gikk turen til Murmansk i en russiskregistrert drosje. Derfra var det en drøy times helikoptertur før vi fikk se campen i fugleperspektiv. Forholdene var som vi fryktet og var blitt fortalt på forhånd: snø, is og en flomstor elv. Våren og sommeren var flere uker forsinket.

Første møte med Rynda_-4

Store og brune vannmasser gjorde fisket utfordrende. Foto: Anders Stensås

Været var kaldt, men velkomsten var varm. Vi fikk tildelt hytter før det ble servert en to retters lunsj. Etter lunsj dro gjestene i elva, mens jeg ble igjen på campen for å forberede fotoutstyr og planlegge uka. Nå var eventyret i gang.

Første møte med Rynda_-6

Ikke bare tøffe forhold for fiskere – reinen hadde det neppe noe bedre. Foto: Anders Stensås

Den første uken på den russiske tundraen var preget av tøffe værforhold. På campen ble det snakket om det største snøfallet på 80 år. Snøen lå tett ned til elva, og de store vannmassene gjorde fisket tungt og krevende. Det gikk for det meste i store fluer og tunge synkeliner. Tregt fiske gjorde det utfordrende for meg som fotograf. Jeg var tross alt avhengig av litt action for å få gode bilder og filmklipp.

Første møte med Rynda_-2

Isblokker kom støtt og stadig drivende ned elva. Foto: Anders Stensås

Den ene kvelden kom eieren av laksereservatet, Vladimir Rybalchenko, over til Rynda på middag. Han eier selskapet Kad Lenoblast, som blant annet driver med eiendomsutvikling i St. Petersburg.

Første møte med Rynda_-5

En sel fulgte nøye med på laksene som var på vei mot Sea Pool. Foto: Anders Stensås

Vladimir fortalte om fisket i elven Kharlovka – der var det langt bedre forhold. Der fanget de fisk. Mye fisk. Dagen etter ble jeg fløyet over til Kharlovka for å filme og fotografere med Vladimir. Sjefen selv klinket til, han kroket og landet seks laks den dagen jeg var der. Jeg fikk de bildene og klippene jeg var ute etter, og Vladimir  selv var strålende fornøyd. Ikke så rart når man fanger seks laks på en dag – og over 20 på en uke.

Første møte med Rynda -

Varme klær og tålmodighet var viktig den første uka. Foto: Anders Stensås

Første møte med Rynda_-3

Etter lange dager ute var det deilig med helikoptertransport tilbake til campen. Foto: Anders Stensås

Den første uka ute i den russiske villmarken var tøff for alle på og rundt Rynda-campen. Svippturen til Kharlovka ga meg heldigvis et lite glimt av hvor bra fisket kunne være, så jeg kunne jo ikke annet en glede meg til fortsettelsen. Dessverre skulle ikke alt gå helt etter planen den neste uken heller …

Rundlurt i dansk put & take-vann

Rundlurt i dansk Put & Take vann

Foto: Anders Stensås

Den siste uken har jeg vært på fotojobb i Danmark – fluestengene var selvfølgelig med. Det var ikke mye tid til fiske, derfor passet det bra å fiske noen timer i nærliggende Dvergetved Søpark. Den danske søparken besto av to kunstige vanndammer. Den minste dammen var for barn opp til 11 år, mens den største dammen var tillatt for alle. I den ene vika ble det pumpet nytt vann inn i sjøen. Sjøene inneholdt arter som regnbueørret, bekkeørret, karper, stør og noe danskene kaller guldørret. I sommerhalvåret settes det ut fisker daglig. Dvergetved Søpark opplyser at de utsatte fiskene veier alt fra 500 gram og opp til sju kilo.

Rundlurt i dansk Put & Take vann-2

Foto: Anders Stensås

Mens jeg monterte utstyret, dro tobarnsfamilien på motsatt bredde opp to digre regnbueørreter.
– Send meg mer Powerbait, ropte en av småguttene etter å ha landet storfisken.
Jeg var sikker på at dette ville bli lett. Det hoppet jo fisk overalt.
Dessverre ble dette noen frustrerende fisketimer. Jeg serverte nymfer, tørrfluer og streamere i alle mulige farger og fasonger. At en utsatt regnbueørret i en bitteliten dam skulle være så selektiv hadde jeg aldri forestille meg.
Mens jeg fortvilte over egen prestasjon og rotet i flueboksene etter en mulig løsning, fortsatte tobarnsfamilien å fange fisk på motsatt bredde.
Hva gjorde jeg feil? Til slutt gikk jeg bort til familien. De fortalte at de fisket med Powerbait – et illeluktende, kunstig, men naturtro agn.
Jeg fortsatte fisket til mørkets frembrudd – uten hell. Det nærmeste jeg kom fisk var en regnbueørret som avviste en Muddler Minnow i overflaten.
Jeg hadde rett og slett blitt rundlurt av dansk ”tamfisk” og utfisket av en småbarnsfamilie i deres lokale put & take-vann.